Sorry, you need to enable JavaScript to visit this website.
Del denne Artikkel
X

Skyldfølelsen

 

Det at det er vanskelig å komme tilbake i jobb igjen etter mammapermisjonen, hadde jeg blitt advart mot, men at det kom til å bli verre for meg enn for sønnen min. Men advarsler er til liten nytte eller trøst, for når tiden kommer glemmer du alt og alle advarsler virker så fjerne.

25. september 2020

Dagen jeg gikk tilbake på jobb igjen etter å ha vært hjemme i ti måneder, to av dem i siste delen av graviditeten, var veldig tunge. En virkelig tung dag som jeg aldri kommer til å glemme og som fremdeles føles som om det var i går. Følelsene som tok overhånd var en kombinasjon av engstelse, tristhet, frykt og angst. Det er ingenting annet i livet som føles som dette. Det var en tvungen seperasjon fra en person som jeg fremdeles følte levde inni meg. En seperasjon, som jeg jo visste var kortvarig, men som skapte et kaos av følelser i meg og gjorde det umulig for meg å konsentrere meg eller gjøre noe fornuftig på jobben den dagen. Tankene mine var igjen i det minuttet hvor jeg etterlot sønnen min i barnehagen med mennesker jeg vet han ikke kjenner igjen. Barnehageansatte som jeg vet ikke forstår barnet mitt slik jeg gjør, ikke skjønner når han er litt utav seg, hvordan få han til å sovne, eller trikset som får han til å spise. Jeg visste ikke om de ville legge merke til om han var trøtt elle bare ville ha smokken sin. Dette var hvor mine tanker var, ikke i nærheten av arbeidsplassen.  

Mange venner hadde også fortalt meg at etter mammapermisjonen, vil jeg endelig kunne slappe litt mer av. Jeg vil komme tilbake til gamle rutiner og at det vil bli bra for meg. Jeg vil kunne ha lunsj i fred og ro, jeg vil kunne trene uten forstyrrelser og jeg vil kunne fokusere på meg selv igjen. Men det er først når vi selv erfarer det at vi innser at barneoppdragelse og forældrerollen ikke nødvendigvis oppleves likt for alle.

Denne distinkte måten å oppleve ting på fører til et slags emosjonelt press for kvinner og mødre. Det er en byrde vi bærer over skuldrene, som om vi trenger å ta alle beslutninger basert på hva som best passer andre mødrer og hva de mener er riktig, eller hva som er mer sosialt akseptabelt. Ikke på det vi mener er best for oss og våre barn.

Det er ikke til å unngå at når vi gjør det som vi føler passer best i ulike situasjoner, så får vi ofte dømmende blikk med hevende øyenbryn fra andre mennesker. Dette fordi det vi gjør ikke blir sett på som akseptabelt og vi får en bølge av skyldfølelse og føler oss som en dårlig person. Hvordan takler vi det? Hvordan ignorerer vi det som omgir oss og fortsetter med livene våre som om ingenting?  Vel, det er virkelig komplisert og veldig vanskelig å håndtere.

I mange år var rutinene mine på ettermiddagen de samme: Etter jeg var ferdig på jobb, gikk jeg på treningssenteret for å klarne hodet, stresse ned og brenne kaloriene som hadde hopet seg opp etter å ha sittet på kontorstolen i åtte timer. Det var min tid og jeg tror ærligtalt at vi ikke kan være lykkelige om vi ikke får litt tid for oss selv.

Gjennom hele graviditeten gikk jeg ofte glipp av denne tiden og de kveldene jeg hadde for meg selv. Men jeg var jo gravid og takknemlig for det, så jeg følte jeg var egoistisk som i det hele tatt tenkte de tankene. Jeg hadde en ny førsteprioritet som vokste inne i meg, så jeg stoppet å trene med en gang jeg fant ut at jeg var gravid.   

Litt over ett år senere var jeg tilbake i jobb og ville gjenoppta mine treningsrutiner. Ikke fordi at kroppen min ikke så ok ut, den restituerte seg selv etter graviditeten, men fordi jeg virkelig savnet alenetiden. Jeg savnet adrenalinkicket jeg fikk fra gruppetimene, følelsen av svette som renner nedover ryggen mens jeg løper på tredemøllen. Det var bra for meg og jeg vil ha det tilbake i livet mitt.

Den første dagen jeg pakket gymbagen om morgenen følte jeg meg motivert og veldig glad.  Ettersom dagen gikk begynte jeg å føle meg mer og mer engstelig. Jeg tenkte bare på når jeg skulle hjem igjen til barnet mitt, ikke på treningen som ventet på meg. Jeg ble enig med mannen min om at han skulle hente barnet vårt i barnehagen og at jeg kom senere hjem fordi jeg skulle trene.  Alt var greit, helt til jeg fikk en kommentar fra en kollega; “Jasså, du tar deg barnefri i ettermiddag”. Det var ment som en spøk, men det gikk inn på meg. Jeg presset sammen gymbagen oppi vesken min og gikk inn i heisen. Da jeg kom ut på gaten, hadde jeg slått fra meg alenetiden. Jeg ble overrumplet av en skyldfølelse, jeg sviktet min egen sønn, hvordan kunne jeg velge treningssenteret foran sønnen min?

Enhver forældre innser hvor latterlig dette er og vet at det må være en tid for alt. Men om menneskene i denne verden bare hadde blitt styrt av sunn fornuft, hadde det ikke fantes dårlige spøker eller dårlig samvittighet og alle hadde sannsynligvis vært lykkeligere. Siden sunn fornuft ikke alltid råder, vil man alltid streve etter å finne en riktig balanse mellom å gjøre det vi tror er riktig for oss, for barnas lykke og for ekteskapet. Og søken etter å finne ut hvilke forpliktelser man har som foreldre vil også gå sin gang.

Selv om vi kan føle at vi feiler, og at vi på en eller annen måte ikke gir alt vi skal gi, vil det alltid være en ting ingen kan anklage oss for: at vi ikke gir all den kjærligheten vi har til de vi vet er det viktigste i livene våre.

Les mer

Lignende innhold
Søk

Har du fortsatt ikke funnet
hva leter du etter?

Prøv vår nye søkemotor. Vi har alltid noe å tilby deg.